Vurdert til: av 216 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flere måneder før jeg ble mor for første gang, allierte jeg meg med fastlegen min.

Dersom sykehuspersonalets mas om amming ble for tøfft, skulle jeg be dem ringe henne. Hun skulle gi dem beskjed om å la meg slippe.

 All informasjonen om amming og ammelege Gro Nylanders opphøyede posisjon hadde skremt vettet av meg. Så tungt følte jeg presset, at jeg var sikker på at jeg ikke kom til å bli hørt uten å ha en lege som alliert.

Mine antakelser viste seg å være riktige. Da barnet mitt var såkalt “født sulten”, og åpenbart trengte tillegg, tilbød helsepersonellet seg å la henne sutte på fingeren sin en time, slik at jeg skulle få tid til å produsere melk imens. Det skulle altså være bedre å la henne hylgråte av sult og bruke masse energi og krefter på å sutte på en lillefinger i stedet for å gi henne morsmelkerstatning?! Hormonene mine viste seg å gjøre jobben på vegne av fastlegen: Jeg eksploderte og sa at det ikke kom på tale, de fikk versågo å hente erstatning. Datteren min fikk en dose på størrelse med et eggeglass og sov godt i to timer. Og det skulle være farlig?

Siden har jeg alltid brukt morsmelkerstatning som et ekstra tilskudd, spesielt etter seks måneder,  for eksempel for at barnet skal  sove bedre om nettene.

Med den ammepropagandaen mødre er blitt møtt her til lands, er det ikke merkelig at det nå kommer et tilbakeslag. I dag tar professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund, til motmæle mot ammefanatikerne i en debattartikkel i VG.

Hans budskap er at forskere og leger må roe seg ned og få frem at forskningsmaterialet knyttet til ammingens fortreffelighet ikke er entydig.

Ulvund skriver om en norsk studie som tyder på at barn som ammes blir mer intelligente enn flaskebarn. Studien førte til store overskrifter i avisene. Resultatet er troverdig og støttes av utenlandske studer. Men, skriver Ulvund, “Hvis man ser litt nøyere på hva forskerne egentlig har funnet, viser den norske studien at barn som får brystmelk har litt høyere intelligens enn de som får flaske. Forskjellen er så liten at for barn som har fått morsmelkerstatning vil hverken barnet selv eller omgivelsene merke noe til dette.

Resultatet var imidlertid egnet til å å gjøre foreldre bekymret, fordi det ikke fremkom i pressen hvor liten forskjellen var”.

Tidligere har professor i anvendt klinisk forkning, Sven Magnus Carlsen, også kastet seg inn i debatten og uttalt at ammingens effekt på barns helse er overdrevet.

Jeg tror disse to kommer til å få massiv mostand, og oppleve forsøk på å bli tiet ihel. For hvis ikke amming er så viktig for barns helse, er mange av kvinners rettigheter i arbeidslivet under press.

For eksempel i diskusjonen om deling av foreldrepermisjon vil dette argumentet komme inn, selv om det også i dag er slik at de færreste ammer mer enn to ganger daglig etter at barnet er seks, sju måneder.

Det samme gjelder mødres rett til ammefri når de går tilbake på jobb. Jeg tror mange kvinner benytter seg av amming som unskyldning for å jobbe sekstimersdag en periode. Jeg unner dem det. Det er tøfft med nattevåk og amming. Men kanskje kunne litt økt bruk av morsmelkerstatning gi både bedre søvn for barnet og mer opplagte mødre når de vender tilbake til jobb.

Noe annet er nærheten ammingen skaper mellom mor og barn. Jeg ville aldri verden vært ammingen for uten, men ammehysteriet bør stanses. Dagens mødre er ikke så dumme at vi tror amming er det eneste

saliggjørende. Og vi kommer heller ikke til å slutte å amme, selv om forskerne blir noe mer nyanserte i sine råd.

Så dummer er vi ikke. Til tross for at de fleste av dagens mødre er flasket opp på morsmelkerstatning.

(Foto: VG)

Vurdert til: av 558 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fedre opplever å bli diskriminert i arbeidslivet når de vil ta ut pappapermisjon.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er kjent med slike saker, men har ingen til behandling. Forskning viser også at mens arbeidsgiver forventer at kvinner tar permisjon, forventer de at mennene ikke gjør det.

Likevel hevder Høyrekvinnene at dagens menn og kvinner klarer å dele fødselspermisjonen uten innblanding fra staten, og at pappakvoten derfor kan fjernes.

At far og mors arbeidsgivere blander seg inn, ser ut til å være i orden for Høyrekvinnene. I alle fall har ikke deres leder Linda Cathrine Hofstad Helleland så langt sagt noe om hvorvidt foreldrene klarer å ta avgjørelsen også uten innblanding fra arbeidsgiver. Eller hva med å ta hensyn til hva naboen mener? Vil Hofstad Helleland sette opp regler for det også?

Mange tilbakemeldinger

Etter å ha blogget om temaet pappapermisjon denne uken, har jeg fått mange historier om folks erfaringer med å ta ut permisjon. En pappa som tok ut tre måneders pappapermisjon, fordi mor ville tilbake på jobb og dessuten tjente mer enn ham, forteller: «Reaksjoner fra kvinnelige kollegaer av kona og våre venner var at de ikke kunne skjønne at hun ville gi bort permisjonen sin for å jobbe. Det ble nesten mobbing, om at hun var en dårlig mor. Alle fedrene i vennekretsen har maks tatt ut det de har krav på og i noen tilfeller har mor tatt ut ferie slik at de kunne være sammen hjemme. Resultatet av det er jo at fedrene ikke har fått alenetid med barnet noe som jeg mener er utrolig viktig».

Disse foreldrene sto imot presset fra omgivelsene. Uansett hvilke beslutninger vi tar så tas de aldri i et vakuum.

Helt siden 1977 har foreldre kunnet dele fødselspermisjon, men det var først da egne kvoter ble forbeholdt far at mennene begynte å ta ut permisjonen.

Lenge har det pågått en diskusjon om opptjening av egne rettigheter. Det er i praksis nesten innfridd i dag.

Kjemp for full lønn

Det største problemet i dag er at menn ofte tjener så mye mer enn det de får kompensert fra staten, at de ikke har råd til å ta ut den permisjonen de har krav på. Det er en forhandlingssak på den enkelte arbeidsplass. Når fedre sier de ikke har råd til å ta ut permisjonen, bør ikke svaret være å la være å ta den. Da er svaret å kjempe frem rett til full lønnskompensasjon i permisjonstiden. I min egen bedrift var det nettopp en far som gikk foran og sikret både mødre og fedre den rettigheten. Jeg kjenner også flere menn som får inn dette i arbeidskontrakten sin når de begynner i ny jobb.

Høyrekvinnenes forslag blir ikke vedtatt i Høyre. Det ville være rart om partiet som kvoterte kvinnene inn i styrerommene nå skulle kvotere fedrene ut av hjemmet. Skal mor ut, må far hjem.

Selv om forslaget aldri blir noe av, har det støtte fra over halvparten av de 1000 spurte i en undersøkelse gjort for VG denne uken. Det viser at likestilling, som vi liker å tenke på som en norsk verdi, er under press.

«Min kamp»

Det minner oss om at kampen for likestilling bare så vidt har begynt. Når ettertiden skal forsøke å finne ut hvordan vi levde i 2010, er skjønnlitteraturen en egnet kilde.

Jeg kan ikke huske å ha lest noen beskrive den endrede mannsrollen så inn i detaljene som det Karl Ove Knausgård gjør i andre bok av sitt romanverk «Min Kamp». Den beklemte følelsen han får ved å delta på babyrytmikk. Det eneste han tenker på er å erobre kvinnen som leder seansen. Han føler ubehag ved det han ser på som feminiseringen av mannsrollen.

Samtidig beskriver han gjennom hele verket alle de huslige oppgavene han utfører med en selvfølgelighet som ikke var til stede i syttitallslitteraturen. For eksempel nytter det ikke å lese Anne Kath. Vestlys bøker om Aurora for dagens barn. Der gjøres det store poeng ut av at far kan følge barnet til helsestasjonen.

Selv om Knausgård misliker deler av sin farsrolle, konkluderer han med at når han først har valgt den, må han stå i den. Mange likestilte menn og kvinner gjør nettopp det. Forskning viser at ekteskapsbruddene er langt færre i likestilte familier enn familier med et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Mor og far trives bedre.

Derfor er høyrekvinnene på helt feil spor dersom det er familien de vil styrke. Fedre trenger ikke færre rettigheter, de trenger flere.

(Artikkelen sto på trykk i VG 22. januar)

Vurdert til: av 575 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Jeg vil ikke ta på klær! skrek toåringen vår i dag tidlig og vrei seg i fanget mitt. Vi har akkurat vendt tilbake etter to måneder foreldrepermisjon og ferie på Gran Canaria. To måneder fri for ullklær, parkdress og snørr og i stedet fylt med sol, sand og vann. Og ikke minst mer enn nok tid til alle tre barna.

Spansk turistindustri har lagt merke til at norske og svenske familier ikke lenger kommer med to barn, men som regel med tre. I Spania går fødselstallene i motsatt retning. Folk på vår alder, der begge var i jobb, får ofte bare ett, kanskje to barn.

- Hvorfor får dere så mange barn i Skandinavia? spurte flere og vi forklarte om den norske  fødselspermisjonsordningen, barnehagene, kontantstøtte og barnetrygd.

De fleste mente det var for godt til å være sant.

Nordmenn derimot, i  alle fall de som er aktive på VGDebatt, ser derimot ut til å tro at foreldrepermisjon er en selvfølge.

Den meningen som oftest går igjen er at staten ikke har noe med hvordan hver enkelt familie innretter seg. Det er helt galt!

Så lenge det er staten som beviler pengene for at mor og far kan være hjemme med egne barn, har selvfølgelig staten rett til å bestemme hvordan pengene skal brukes.

Grunnen til at permisjone ble innført var nettopp for å øke likestillingen. Man ønsket flere kvinner ut i arbeidslivet også etter at de hadde fått barn.

Men permisjonen viste seg å føre til dobbeltarbeidende kvinner. De var full tids husmødre og full tids arbeidende.

Fortsatt sitter norske familier godt klistret fast til det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

Mens mor ofte jobber mindre etter å ha fått barn, begynner menn ofte å jobbe mer.

Årsaken er selvsagt økonomisk.

Ingen beslutninger tas i vakum. Menn tjener fortsatt mer enn kvinner, og da lønner det seg rett og slett ikke at mennene er hjemme i permisjon.

Skal vi oppnå likestilling må mannen hjem til barna.

Etter hvert som flere har kommet hjem, ser de også verdien av det. På flere norske arbeidsplasser, som min egen, har derfor menn gått i bresjen for å få full kompensasjon mellom statens maksimussatser og egen lønn når de tar ut pappaperm.

Disse mennene bør nå forsvare sine rettigheter.

Mitt tips er at mennene vinner over høyrekvinnene. Høyre er tross alt et familieparti og der er statistikken helt klar: I familier hvor fedre tar ut pappapermisjon blir det færre skilsmisser enn familier hvor far ikke er like deltakende i hjemmet.

Vurdert til: av 780 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I vår oppdaget jeg en ny nabo.

Hun vinket og smilte, og snakket til meg som om vi alltid hadde vært naboer. Og det hadde vi jo. Men i de to årene vi har bodd her, har hun ligget i et mørkt rom med den nye folkesykdommen ME. Så så hun lyset, bokstavelig talt. Hun hadde lært seg ”The Lightning Process”.

Jeg hadde håpet at valgkampen skulle bli en slik opplysnede prosess. I stedet har den vært temmelig uengasjerende, måtte jeg forklare en forsamling svensker i Stockholm denne uken.

I mens deltok Vidar i diskusjonen rundt fødselsperm-bordet på den lokale kafeen.

- Hun var nyfrelst, kunne Vidar senere fortelle om en av mødrene. Han mener det

går en KrF-bølge gjennom nabolagets barselgrupper. En meget intens KrF-mor hadde dukket opp og misjonert med en kraft som hadde fått Hanne Nabintu Herlands hår til å blekne enda mer.

Mødrene kooooser seg med permisjonen ”sin”. Enkelte har ikke tenkt seg ut i jobb igjen med det første heller. Det er jo så behagelig å bli forsørget. De tenker ikke på ubehaget ved å stå nyskilt i femtiårene og innse at de kommer til å blir minstepensjonister.

Skulle virkeligheten treffe dem på den måten, kan de jo stemme Frp for høyere minstepensjon. I verdens rikeste land har vi krav på alt. Absolutt alt.

            - Hvorfor handler ikke valget i Norge om arbeidsledigheten? Ville en av mine svenske tilhørere vite.

            - Fordi vi ikke har noen, svarte jeg, og valgforsker Bernt Aardal nikket.

- Finanskrisen er avlyst i Norge. Vi ble intervjuet i tv-kanal etter tv-kanal, som om vi var en ny apeart de aldri før hadde sett. Nordmenn. Nordmenn med oljepenger.

Men et valg mellom høyresiden og venstresiden, det må da føre til sterkt engasjement? Mente svenskene.

- Tja. Egentlig ikke, svarte jeg. I begge alternativene er det ett parti som sier nei til oljeboring i nord, og i begge alternativene er det partier som vil ha skattelettelser og andre som ikke vil ha skattelettelser.

            Idet drosjen kjørte inn i den idylliske lille gatestubben vår samme ettermiddag, tenkte jeg at alle har godt av å se seg selv utenfra iblant.

Ikke hadde jeg lagt merke til at frukten på naboens trær var moden. Der kom ungene mine løpende. Så store de var blitt i sommer! Og der sto mannen min på kjøkkenet med pannekaker og bursdagskake. Så deilig å komme hjem. Det går vel bra uansett hvem som styrer dette landet.

-         Tone, på enden av gaten, sier hun skal stemme KrF fordi hun vil ”ha tilbake

permisjonen sin”. Hun vil ha tilbake de to ukene regjeringen tok fra fellespotten og ga til far, sa Vidar tydelig opprørt, mens han helte mer røre i pannen og minstemann pludret i vippestolen på kjøkkenbenken.

Da så jeg endelig lyset, jeg også.

Vurdert til: av 4465 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kan vippe til rødgrønt flertall her i gaten etter siste ukes boligsalg.

Direktøren virket fornøyd med salget der han sto og vasket sykkelen etter “Birken”.   Boligprisene når nye høyder, og snart kan vi vente oss rentehopp.

Det er ikke fru Shabby Chic, som bor rett overfor direktøren, like fornøyd med. Hun gjør sitt for å holde hjulene i gang her i landet. Mandag får hun svar på søknaden sin om å bygge ut loftet på huset. Håndverkerne er allerede bestilt. Men samboeren, som skal rydde ut av loftet, ligger rett ut. Vi snakker to meter med vannkopper. Løsningen for fru Chic er ikke å vente til han blir frisk, men å mobilisere gatens menn til ryddejobben. Vi har da tross alt finanskrise her i landet. Dessuten forventer hun effektivitet. Hun har allerede googlet vår nye nabo.

– Politiker, kunne direktøren fortelle. Det vil si, vi fikk nyheten presentert allerede ved første tujahekk. Direktøren kunne bekrefte navn og stilling.

En tidligere Ap-statsråd.

Det er hårfint mellom rødgrønt og blått her nå. En ny Ap-velger kan gi rødgrønt flertall. Det forutsetter selvfølgelig at direktøren stemmer blått. Det kan man ikke ta for gitt i dette landet.

De siste ukenes saker har hatt mindre påvirkning på gatens beboere.

At de uføretrygdede skal være noen snyltere tror vi ikke noe særlig på. Elin i gaten vår er ufør, men bidrar til samfunnet ved å holde døende i hånden på Lovisenberg hospits to dager i uken.

Skole er vi derimot opptatt av etter at skolen vår havnet i avisene fordi det er innført kjønnsdelt gym i sjette klasse. Halvparten av skolens elever har minoritetsbakgrunn. Vibeke har to sønner og doktorgrad i genetikk. Vi sitter i foreldreutvalget i barnehagen sammen, der ressurssterke barn lærer minoritetsbarna norsk før de begynner på skolen. Hun siterer Jonas Gahr Støre: ” Vi trenger ikke en skole som dyrker de flinke. De dyrker seg selv”. Støre har som vanlig solid bakgrunn for egne meninger. Vi ser nok litt annerledes på det tema fra gatestubben vår.

Det er egentlig lite som engasjerer oss her nederst i Gamle Bygdevei, bortsett fra vår nye nabo. Vi vet jo hvem denne ekspolitikeren er, men hvem skal han flytte hit sammen med? For han flytter vel ikke hit alene?

 Vi trenger en skikkelig skandale nå. Det er bare litt over en uke igjen til valget.

Vurdert til: av 4663 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 4949 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min nabo og stortingsrepresentant, Hans Olav, er på vei ut for å stå på stand, når han stanser og ruller ned vinduet. Det er en merkelig valgkamp, blir vi enige om. Hva handler den egentlig om?

            - Ingen tema slår igjennom, sier han og ser forfjamset ut. Han har vitterlig avsluttet setningen, men han snakker fortsatt.

            - Å, ja. Jeg er på radio, sier han og skrur ned.

            - Men uansett tror jeg det er godt for den mentale helsen at det er valg hvert fjerde år. Nordmenn har mye de skulle ha fortalt norske stortingspolitikere, ler han og kjører av gårde i den gule KrF-skjorta si.

            Frp jakter på velgerne hans. Han har ingen tid å miste.

            Det er ikke lett å vite hvor man har Frp om dagen. Det går knapt en dag uten at Siv Jensen parkerer et standpunkt fra partiprogrammet.  

Selv ikke med sin favorittgren, innvandring og integrering, på dagsorden i NRK denne uken, klarte Frp å overdøve støyen fra de andre partiene.

Gata mi ligger i den bydelen med størst innvandrertetthet i Oslo.

Mine naboer, Tore og Kirsti, har kjørt mange unge gutter med innvandrerforeldre til kamp og trening.

- Barna er de beste på laget, men foreldrene deres kommer ikke for å se dem spille, sier Tore. Foreldrene stiller ikke opp på dugnaden som må til for at laget skal gå rundt. Resultatet er at alt må drives av veldig få foreldre.

En annen av mine naboer forteller om et håndballag i Oslo er barna ikke får være med uten at foreldrene skriver under på kontrakt om å delta på dugnad. Er det riktig å stenge barn ute på grunn av foreldrene?

- Jeg tenker det, sier Tore, at han kameraten til sønnen min som jeg henter og kjører hver gang. Han kommer til å kjøre sine barn på kamp når han blir voksen.

Integrering er en prosess. Det tar generasjoner. I Norge er det bare så vidt to generasjoner siden innvandringen startet for alvor.

De første som kom fikk jobb i Oslo Sporveier, tenker jeg idet jeg går på banen til Frognerseteren, på motsatt siden av byen. På Holmenkollen stasjon må vi gå av for å skifte til buss, blir vi fortalt av sjåføren.

- Men snakk så jeg forstår, da. Det går jo ikke an å forstå hva de sier, roper en dame og sinnet gnistrer om kapp med diamantene på ringfingeren.

Folks behov for å lufte mentalhygiene går ikke bare ut over politikerne hvert fjerde år. Det merkelig er at der det er færrest innvandrere er fordommene flest. Hva kan egentlig politikerne gjøre for at ulike kulturer skal kunne leve bedre sammen? Den virkelige jobben gjøres av alle de norske foreldrene som ikke gir opp, men også denne helgen henter en gutt eller jente med utenlandsk opphav til fotballtrening.

Vurdert til: av 4915 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag legger jeg VGs nye debattsider foran meg på kjøkkenbordet. Som VGs debattredaktør (riktignok i fødselspermisjon) og eneste kvinnelige debattredaktør i en riksdekkende avis i Norge, er jeg glad for at vi har feminisme som første tema.

Jeg kjenner meg ikke igjen når redaktørene av boken “Glitterfitter” skriver om at de ikke er sinte. Jeg tror de blir sintere med åra, når de stanger i glasstaket på jobben og ikke minst når de får barn. Det er da glitterfitter fort kan bli bitterfitter.

Å lese boken deres, Glittefitter, gjorde meg uansett glad. For i motsetning til Råtekst og Matriark, som kom for snart ti år siden, er Glitterfitters tekster mer politiske. Råtekst og Matriark var langt på vei en del av et kollektivt individualistisk (hvis det går an å bruke et slikt utrykk) kvinnelig liberalistisk selvrealiseringsprosjekt. Glitterfittene skjønner at de trenger hverandre, og at ikke noe har kommet gratis.

Glitterfittene kaller Fittstim-jentene for sinte og nekter å være sinte. Eller er de bare redde for å være sinte? Sint er bra, mener jeg. Og Fittstim-jentene i Sverige var også mye mer preget av klassekamp enn feminismedebatten er i Norge. Men jeg tror vi også i Norge må innrømme at kvinnekamp er klassekamp. Kvinner har fortsatt de dårligst betalte jobbene.

Selv det å bli sint er viktig, står sinne ofte i veien for en god samtale. Derfor tror jeg det kan være lurt å legge aggresjonen til side. Jeg håper at det disse kvinnene skriver mot slutten av dagens kronikk, er det som blir lagt mest merke til: Det levde livet, og kjønnsurettferdigheten vi opplever der ute hver eneste dag. Det er det jeg mest av alt skulle ønske at vi kunne få til en samtale om på VGs debattsider.

Hvorfor er det i all hovedsak vi kvinner som tar ansvaret for at barna har nok klær i barnehagen, at de får være med venner hjem, at de deltar på fritidsaktiviteteter, at helgene fylles med vennetreff med barn, og som oftest dropper jobben for å være hjemme når barna er syke? Og hvorfor får vi rollen med å være hele familiens hukommelse hva gjelder gymbager, hvilken størrelse barna bruker og hva vi mangler i kjøleskapet? Når ringte du mannen din fra grønnsaksdisken og lurte om dere manglet tomat? Og hvorfor ler vi alltid kledelig av mennenes vitser og lager dette usynlige limet rundt middagsbordet, når menn sjelden tar det samme sosiale ansvaret? Og hvorfor reagerer besteforeldre på at gutter – som ska bli fedre - leker med dukker? Og hvorfor kaller barnehagene noen leker for gutteleker og andre for jenteleker? Jeg tror kjønnsrollemønsteret sitter bom fast for mange av oss fortsatt, spesielt etter at vi får barn. Det gjelder også for oss som tjener mer enn mannen vår. Det er ikke bare lønn som er avgjørende.

La oss begynne å snakke om det. Ikke sitte alene på hvert vårt kafebord rundt om i Norge.

Kjør debatt!

Vurdert til: av 5018 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

esmoen@vg.no

Vurdert til: av 4995 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende