En abort er en ensom avgjørelse. Slik må det være. Men moralismen overfor kvinner som tar abort eksisterer fortsatt – over tretti år etter at loven ble vedtatt.
I en ny doktorgradsavhandling dokumenterer Sølvi Marie Risøy at kvinner som tar abort på grunn av medisinske avvik må gjennomføre en abortfødsel, og deretter ofte presses til et slags dåpsritual og en sorgprosess.
Det som før abortfødselen ble betraktet som en celleklump blir til et barn som vaskes og stelles. Sykehuspersonalet tar bilde, håndavtrykk og fotavtrykk av fosteret og foreldrene blir tilbudt møte med en sykehusprest, som velsigner barnet og tegner det med korsets tegn. Deretter kan foreldrene velge om barnet skal gravlegges, settes på minnelund, eller sees på som biologisk materiale.
Øyvind og Tina Charlotte Evensen Røskaft fortalte i VGHelg om å miste et barn ved senabort og om det vansklige møte med helsepersonellet. |
Dødskramper
Det er et ønske om å gi kvinnen en god sorgbearbeidelse som gjør at helsevesenet og kirken stiller opp på denne måten. Men ikke alle får dette tilbudet.
I VG Helg sist lørdag fortalte vi om to par som hadde behov for en slik omsorgen. Begge kvinnene tok abort i 21. uke, etter råd fra lege fordi fosteret ikke var levedyktig. Det som for dem var et barn, ble av sykehuset oppfattet som en abort.
Et av barna levde i 45 minutter, men legen nektet å kalle det liv. Dødskrampe er uttrykket de bruker og overlege Kjell Åsmund Salvesen ved St. Olavs Hospital innrømmer at dette er helsepersonellets interesser som blir ivaretatt – ikke foreldrenes. Å kalle det dødskramper er en ren overlevelsesstrategi for leger og sykepleiere.
Disse parene skulle ha fått et bedre tilbud, men sykehusene sviktet.
Abort eller fødsel?
Kvinner som aborterer et foster som ikke er levedyktig i eller utenfor mors liv, har uten tvil behov for et ritual. For dem oppleves abortfødselen som å miste et barn. Det er en sorg helsevesenet og kirken gjør rett i å anerkjenne.
Men hva med kvinner som velger å fjerne et foster med påvist Downs syndrom? Har hun tatt abort eller født et dødt barn?
For henne kan det å bli presset til å gjennomføre et sorgritual, virke som påtrengende moralisme. Samfunnets behov for å gi denne kvinnen en «moralsk resirkulering» springer ut av vår oppfatning av at hun har gjort noe galt.
Det til tross for at samfunnet har godkjent valget hennes gjennom en offentlig oppnevnt nemnd.
Valgfrihet, som er vårt tiårs honnørord når det gjelder likestilling og kvinnekamp, gjelder ikke for selektiv abort.
Abortfødsel er rutine i Norge, mens kirurgisk abort gis som alternativ i mange land. Vi gir ikke den gravide kvinnen muligheten til å velge å gå i narkose, våkne opp uten å være gravid og gå videre i livet. Hun skal overtales til å bli moralsk renvasket.
For de kvinnene som selv har valgt senabort, ser et slikt ritual ut til å virke mot sin hensikt. Ifølge Risøys doktorgradsavhandling ser det ut til å gjøre sorgprosessen verre for mange.
Antallet som tar senabort som følge av medisinske avvik hos fosteret stiger for hvert år som følge av at mange tar tidlig ultralydundersøkelse for å avdekke avvik.
Minneboken som ekteparet Røskaft lagde over datterens 45 minutter lange liv.
Tabu
I fjor var det 616 slike senaborter i Norge som følge av avvik. Det er hundre flere enn for ti år siden. Likevel ser det ikke ut til at samfunnets forsvar for det ufødte liv er på vikende front.
I 2008 svarte barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem svarte på et hypotetisk dilemma i Kanal 24: Du er 42 år og mannen 47 år, dere har to små barn og du blir gravid, og undersøkelser viser at barnet har Downs syndrom. Hva ville du gjort i et slikt tilfelle? Bekkemellem konkluderte med at hun ville ha valgt abort. Det startet en storm av utskjelling og viser at abortloven ikke har ført til et moralsk havari, slik enkelte spådde.
Selektiv abort er fortsatt tabu.
VGs dekning i helgen viser at helsevesenet og kirken famler i møte med en kvinne som har tatt senabort.
Tillit til kvinnen
Så lenge vi har gitt kvinnen tillit til å ta avgjørelsen om abort, må hun også få tillit til å bestemme hvordan hun vil gå videre.
Helsevesenet bør være mindre opptatt av å beskytte seg selv og legge til rette for større valgfrihet og mindre moralisme overfor kvinnen.
Prinsippet om selvbestemt abort står så sterkt i Norge at vi tåler en heftig debatt om hva som skal skje for at kvinnen skal kunne gå videre i livet etter aborten. For den ene kvinnen er en avgjørelsen om senabort et traume, for den andre oppleves det som den eneste løsningen og noe hun ikke ønsker å dvele ved. Vi må ha respekt for dem begge. |
