Folk sitter foran pc-en og shopper seg nye liv. Siste mote: Ditt eget biologiske barn. Før 1 million, nå bare 30 000.
Den siste uken har VG fortalt historier fra den indiske surrogatmorindustrien.
For tretti tusen norske kroner, en månedslønn for mange nordmenn, kan du få en kvinne til å bære fram ditt eget biologiske barn. Det skaper et langt større marked for surrogati enn tidligere. Inntil nylig dro de som ønsket surrogatmor til USA, der prisen er rundt en million kroner.
Ikke rart indiske myndigheter ser på surrogatmorindustrien som en fremtidig vekstnæring.
Men dette er hverken næring eller hjelp til ufrivillig barnløse i mine øyne. Det er ren utnytting av fattige kvinner. Det er en form for menneskehandel. Du kjøper en livmor og du kjøper et barn.

Sterk lengsel
VGs reportasje om ekteparet Caroline og André Rostrup og deres surrogatmor, Geeta Sudhor Jadhav, bekrefter dette. Det norske ekteparet sier at de valgte India på grunn av pris og at indiske surrogatmødre, i motsetning til i USA, ikke kan ombestemme seg når barnet er født.
For surrogatmoren Geeta Sudhor Jadhav var det også et spørsmål om penger. Hun drømmer om en utdannelse for seg selv, slik at hun kan få inntekt og sørge for utdannelse av de to døtrene sine. Og hun drømmer om et hus hvor hun og mannen slipper å dele soverom med hans foreldre. Derfor bar hun fram Caroline og Andrés barn og gråt da jenta ble tatt fra henne.
Nyfødte Ella Alice ble lagt i armene til norske Caroline, som endelig fikk sitt andre barn etter ti spontanaborter.
Jeg forstår Carolines lengsel så godt. Og jeg forstår hennes glede ved å holde den nyfødte jenta i armene sine, og legge henne til brystet. Jeg har ingen problemer med å leve meg inn i situasjonen til Caroline og André.
Men jeg kan ikke leve meg inn i Geeta Sudhor Jadhavs valg. Tårene presser på. Det er rett og slett for utenkelig, og det verste jeg kunne ha utsatt meg selv for. Bare ekstrem nød kunne ha drevet meg til det.
Og det er selvsagt også nøden som driver indiske kvinner. 34, 7 prosent lever i ekstrem fattigdom og analfabetismen blant indiske kvinner er 55 prosent.
For at en indiske kvinner skal bli godkjent som surrogatmor må hun ha mistet sin biologiske mulighet til selv å bli mor. Det fører til at mange steriliserer seg og dermed fratar seg selv mulighet til egne barn i fremtiden.

Akutt problem
VGs reportasjer har gitt barne- og familieminister Audun Lysbakken og utenriksminister Jonas Gahr Støre et akutt problem: To små gutter, skapt av egget til norske Kari Ann Volden, sæd fra en indisk donor og båret fram av en indisk kvinne lever på sjette uken på et hotellrom i India. De får ikke norsk pass fordi bare den som bærer frem og føder et barn kan være mor etter norsk lov. Eggdonasjon er ulovlig. Kari Ann Volden må derfor søke om å adoptere de to guttene.
Prinsippet om at et barn alltid skal kunne vite hvem som er mor, og dermed halvparten av sitt biologiske opphav, er så viktig at vi ikke må gi det opp til tross for at det internasjonalt er lite verdt i dag. Den som har født deg er mor. Uansett hvilke forhold du er født under.
De to guttene, Mikael og Adrian, kommer til å få komme til Norge. Noe annet er for utrolig etter de reportasjene VG har trykket. Utfordringen for myndigheten er å gjøre dette uten samtidig å skape presedens for alle andre enslige barnløse kvinner som ønsker å gjøre det samme.

Menneskehandel
Paradokset er at enslige barnløse menn kan få barn med surrogatmor og problemløst ta barnet inn i landet. For far er far via den biologiske tilknytningen. Arve Juritzen har allerede gjort det. Jan Thomas har varslet at han er på vei ut i verden for å hente et egg fra en vakker modell. Uttalelsene hans gir assosiasjoner til rasehygienisk tankegang. Og surrogatindustrien må også sees i et slikt lys. Ved bruk av surrogatmor er barnets unnfangelse en prosess styrt og designet av mennesker og ikke av naturen.
Lege Johanne Sundby uttalte til VG i går at surrogati ikke er så forskjellig fra adopsjon. Hun har selv blitt nektet adopsjon fordi hun var alenemor og fylt førti. Jeg er helt uenig med Sundby.
Det er noe helt annet å bestille et barn og bestemme genene det skal ha før det fødes, for deretter å adoptere det, enn å ta til seg et foreldreløst barn som allerede er født. Å legge til rette for at flere kan adoptere lettere, kan kanskje bidra til å få ned antallet som benytter seg av surrogatmor.
Men så lenge lovgivningen er ulik i ulike land og så lenge folk kan kjøpe seg en flybillett, vil bruk av surrogatmødre foregå. Derfor må politikerne løfte dette opp på et internasjonalt nivå. Det er der bekjempelse av menneskehandel og handel med organer hører hjemme.

Vurdert til: av 128 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 466 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Debatten om hijab i barneskole og heldekkende hodeplagg i det offentlige rom pågår på VGs debattsider.

Delta i debatten!

Vurdert til: av 570 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rita Karlsens replikk i VG i dag, fredag 5. mars 2010.

VGs Elisabeth Skarsbø Moen prøver seg på en tannløs vri.
I en kommentar skriver hun: «Et klesplagg kan ikke være undertrykkende. Men en mann som tvinger en kvinne til å gå med burka, er en undertrykker.» Selvsagt er noen som påtvinger noen ett eller annet en undertrykker. Men Skarsbø Moen hopper fullstendig bukk over hijabens eller niqabens budskap. Ville hun sagt det samme om SS-uniformer og ku-klux-klan-sekker? Neppe. Både hijab, niqab og burka omtales av de fleste som «klesplagg». Men disse «tøystykkene» kan like godt omtales som uniformer. Dette fordi både de har et standardisert budskap: Jeg er muslim. Jeg tilhører det muslimske fellesskapet. Personlig er jeg overhodet ikke interessert i hva folks religiøse tilhørighet er. Jeg vil slippe å bli påtvunget det religiøse budskapet i offentligheten.
Men det aller verste med Skarsbø Moens kommentar, er hvordan hun forholder seg til barn. Hun skriver: «I Osloskolene er det allerede forbudt å dekke til ansiktet. Hijab er derimot tillatt. Jeg tror ikke vi skal starte en krig om barna. Mange av disse barna kommer til å kaste hijaben når de blir voksne. Men heller ikke det skjer av seg selv. Det er viktig å si nei til hijab for personer i en del offentlige stillinger som dommere og politi. Som foreldre må vi forklare våre egne barn hvorfor vi mener det er galt at barn bruker hijab.»
Hvis ikke Skarsbø Moen har skjønt det enda, så la meg presisere: Det er startet en krig om barna. Den er startet av muslimske miljøer (som ikke nødvendigvis engang støttes av barnas foreldre) der nettopp jentebarna er utpekt som viktige bærere av det muslimske budskap. Men hvem kriger for disse barna? For oss jordiske og guds skyld; la jentebarna slippe å være religionsrepresentanter. Tal barnas sak. Tror virkelig Skarsbø Moen at disse jentebarna selv ønsker å stikke seg ut? La meg minne om saken fra Vahl skole i Oslo, der det ble avdekket at jenter, muslimer som ikke-muslimer, av en muslimsk SFO-ansatt ble «forført» med hijaber med paljetter og friske farger – som de kunne få gratis på SFO (!). Og skolens meningsløse forsvar: Jentene ville bare pynte seg i glitrende hijaber. Det er vel ingen som lar seg forundre over flukten en del foreldre gjør fra en rekke «belastende» skoler.
Ikke skjønner jeg heller hvordan livet til hijabjentene skal gjøres enklere med Skarsbø Moens oppskrift: Hva tror du vil skje når mine og dine barn møter på skolen og forteller hijabjentene at det er galt å bruke hijab? Ikke bare er det en krig om barna, men Skarsbø Moens oppskrift gjør barna selv til krigere.
La også muslimske jentebarn få lov til å være barn. Med et forbud mot hijab i grunnskolen, også de private, vil ikke valget være til stede. Det ville befridd mange jentebarn – og mange av deres foreldre. Så kunne moralpolitiet bare furtet, mens vi andre ikke lenger ante hvem av barna som er muslimer eller ikke. Jentene burde heller få hoppe paradis med flagrende hår enn å være hijabkrigere.

Vurdert til: av 574 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De gamle gubbene gir seg ikke. De fortsetter med sine nedvurderende uttalelser om Anette Sagen. Annerledes er det ikke mulig å tolke dem når de sier at det måtte en prøvehopper til først. Hvorfor? “Å sende Anette utfor uten å ha testet bakken først, ville være direkte uforsvarlig”, sier Roar Gaustad, leder i Kollenhopp.

Anette Sagen er skiflyver. Hun vet hva dette handler om. Det er ikke andre grunner til Gaustads argument en ett: Anette Sagen er kvinne.

Hvis det var så uforsvarlig, burde Gaustad vel ha satt opp en prøvehopper før Romøren? Det er bare to uker til Romøren skal delta i renn, og det ville vært dumt å skade seg i et uoffisielt førstehopp i Kollen.

Mennene satt med makta og de brukte den.

 Gaustad har hele tiden ment at Romøren burde ta det første hoppet. Han brød seg ikke om hva de folkevalgte har bestemt,  eller hva nordmenn har gitt uttrykk for gjennom flere avstemminger på nettet.

Det er et rent kupp.

Det er bra at Gaustad og andre ansvarlige svarer for seg. Men det må også Romøren.  Han har et selvstendig ansvar for at han satte utfor bakken. Publikum bør snu ryggen til ham neste gang han setter utfor i Holmenkollen.

Vurdert til: av 780 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen gjør i dagens VG full rettrett om sine uttallelser om heroinassistert behandling.  Nå forsøker hun å fremstille det som om hun bare har uttrykt skepsis. Men helseministeren gikk langt lengre enn som så i inetervju med Bergens Avisen forrige uke.

Der sa hun:  

- Hva med behandling med heroin?

- Heroin? Det er nok ikke veien å gå. Jeg er langt fra å gå for et slikt tilbud. Jeg er mye mer opptatt av å styrke dagens behandlingstilbud.

Strøm-Erichsen påpeker at hun før jul tok vekk aldersbestemmelsen på Legemiddelassistert behandling (LAR).

Helseministeren påpeker at hun ikke har snakket med sin forgjenger om denne saken. Uttalelsene hans har hun kun lest i avisene. Hun er derimot sterk i troen på hva hun mener må til på rusbehandlingsfeltet.

- Når det gjelder gratis heroin kan jeg aldri tenke meg at jeg blir…

- Den som innfører det?

- Nei, det blir nok ikke det.

I dagens debattinnleg i VG bagatelliserer hun dette og kaller det “skepsis” og skriver :

“”Jeg har ingen endelige svar. I likhet med fagfolk, forskere og andre politikere er jeg i tvil og mener det er galt å låse fast standpunkt her og nå”.

Det er i så fall bra. Men hennes tidligere uttalalelser gjør at vi nå alle vet at det Stoltenberg-utvalget arbeider med trolig ikke får særlig gjennomslag hos henne. Retretten fra helseministeren kan tyde på at statsministeren har tatt seg en alvorsprat med henne i denne saken. Det er i så fall bra at han kommer på banen. Han burde snart melde seg i den offentlige debatten også.

Vurdert til: av 994 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jens Stoltenberg ønsket en debatt om heroinassistert behandling, men det satte den nye helseministeren hans en stopper for. I ett tilfeldig intervju med Bergen Avisen skrinla hun “Heroin-Hanssens” hjertesak. I følge mine kilder var Stoltenberg enig med Hanssen i dette spørsmålet og ønsket en bred offentlig debatt i håp om at holdningene til de narkomane har endret seg. Stadig flere ser at narkomane er syke mennesker – ikke kriminelle.

Stoltenberg har selv førstehåndskunnskap om dette gjennom sin søster Nini.

Anne-Grete Strøm-Erichsen har en annen oppfatning av heroinassister behandling enn Bjarne Håkon Hanssen. Det har hun nå gitt klar beskjed om og samtidig gravlagt det arbeidet som Thorvald Stotlenberg er satt til å lede med en offentlig utredning om hjelp for de aller mest hjelpetrengende narkomane.

Den offentlige utredningen skal først være klar om fem måneder. Stoltenberg forsikrer at han arbeider videre uavhengig av Strøm-Ercihsen, men det ser altså ut til å bli et arbeid som aldri kommer til å materialisere seg i politikk. I alle fall ikke i denne regjeringen.

 I over ett år har jeg forsøkt å få statsminister Jens Stoltenberg og søsteren hans, Nini, til å stille opp i et intervju om den mislykkede rusmiddelomsorgen og narkotikapolitikken. I går sa Jens Stoltenberg endelig nei.

Kilder bekrefter at statsministerens nei kommer som følge av at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens onsdag avviste at hun vil gå inn for utdeling av heroin.

Dersom statsministeren hadde stilt opp til intervju, sammen med søsteren sin, ville det blitt oppfattet som et forsøk på å berede grunnen for heroinassistert behandling.

Det er grunn til å spørre – hvem er sjefen i denne regjeringen?

Det er en utbredt oppfatning også blant jurister. Høyesterettsdommer, Ketil Lund, sa nylig til Aftenposten at satsingen på straff overfor narkomane har vært et brutalt og tragisk feilgrep.

Vi har ført en rusomsorgspolitikk som ikke har virket, men i redsel for å gjøre noe galt har politikerne fortsatt med å gjøre det aller verste: Ingenting.

Da straffelovkommisjonen foreslå avkriminalisering av mindre narkotikaforbrytelser, avslo daværende justisminister Odd Einar Dørum forslaget allerede ved overrekkelsen av utredningen.

Nå har helseminister Strøm-Erichsen tatt samme steile holdning og aviser et forslag fem måneder før de er fremmet.

Vurdert til: av 1209 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Debatten etter Muhammedkarikaturene skjerper oss. Vi blir minnet om hvorfor ytringsfrihet er en sterk og viktig demokratisk verdi. Det er også uavhengighet mellom statsmaktene. De siste årene har vi sett at denne uavhengiheten ikke alltid er like stor. Vi kaller det den norske samrøren. 

Kjennskap, vennskap, nettverk og en sterk konsensuskultur preger oss og institusjonene våre. Denne uken var derimot oppløftende. Først slo Høyesterett fast at måten regjeringen har skattlagt rederne på – med tilbakevirkende kraft – er ulovlig. Riktignok sier Høyestrett at  rederne fortsatt skylder skatt, men politikerne kan ikke gå frem på en hvilken som helst måte for å kreve inne denne skatten. Det hører til sjeldenhetene at Høyesterett erklærer et politisk vedtak for grunnlovsstridig.

Onsdag ble DnBNor ilagt bot av Økokrim, på 12 millioner kroner for innsidehandel. Etter min mening fikk denne nyheten oppsiktsvekkende liten plass. Vi snakker om en bank delvis eid av staten, som får informasjon om hvordan staten ønsker å redde banknæringen i verdenshistoriens største finanskrise, og så agerer på den informasjonen for å berike seg. Informasjon de brukte, kom direkte fra finansdepartementet og statsministerens kontor. Elementer i saken er også smser fra statsministeren til sin forlover og banksjef Rune Bjerke. Et klassisk eskempel på samrøre, som Økokrim valgte å gå inn i. Som journalist har jeg sett at Økokrim og skattemyndigheter tidligere har vegret seg for å ta i slike politisk betente saker. Det gjaldt blant annet Frps reisekasse og misbruk av skattebetalernes penger. Først etter at Carl I. Hagen gikk av, tok skattemyndighetene saken. Eller kanskje har det med tiden å gjøre. At vi er på vei mot et samfunn mindre preget av samrøre, med større faglig integritet i de ulike statsmaktene. Hva tror du?

Vurdert til: av 1199 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 1777 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fedre opplever å bli diskriminert i arbeidslivet når de vil ta ut pappapermisjon.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er kjent med slike saker, men har ingen til behandling. Forskning viser også at mens arbeidsgiver forventer at kvinner tar permisjon, forventer de at mennene ikke gjør det.

Likevel hevder Høyrekvinnene at dagens menn og kvinner klarer å dele fødselspermisjonen uten innblanding fra staten, og at pappakvoten derfor kan fjernes.

At far og mors arbeidsgivere blander seg inn, ser ut til å være i orden for Høyrekvinnene. I alle fall har ikke deres leder Linda Cathrine Hofstad Helleland så langt sagt noe om hvorvidt foreldrene klarer å ta avgjørelsen også uten innblanding fra arbeidsgiver. Eller hva med å ta hensyn til hva naboen mener? Vil Hofstad Helleland sette opp regler for det også?

Mange tilbakemeldinger

Etter å ha blogget om temaet pappapermisjon denne uken, har jeg fått mange historier om folks erfaringer med å ta ut permisjon. En pappa som tok ut tre måneders pappapermisjon, fordi mor ville tilbake på jobb og dessuten tjente mer enn ham, forteller: «Reaksjoner fra kvinnelige kollegaer av kona og våre venner var at de ikke kunne skjønne at hun ville gi bort permisjonen sin for å jobbe. Det ble nesten mobbing, om at hun var en dårlig mor. Alle fedrene i vennekretsen har maks tatt ut det de har krav på og i noen tilfeller har mor tatt ut ferie slik at de kunne være sammen hjemme. Resultatet av det er jo at fedrene ikke har fått alenetid med barnet noe som jeg mener er utrolig viktig».

Disse foreldrene sto imot presset fra omgivelsene. Uansett hvilke beslutninger vi tar så tas de aldri i et vakuum.

Helt siden 1977 har foreldre kunnet dele fødselspermisjon, men det var først da egne kvoter ble forbeholdt far at mennene begynte å ta ut permisjonen.

Lenge har det pågått en diskusjon om opptjening av egne rettigheter. Det er i praksis nesten innfridd i dag.

Kjemp for full lønn

Det største problemet i dag er at menn ofte tjener så mye mer enn det de får kompensert fra staten, at de ikke har råd til å ta ut den permisjonen de har krav på. Det er en forhandlingssak på den enkelte arbeidsplass. Når fedre sier de ikke har råd til å ta ut permisjonen, bør ikke svaret være å la være å ta den. Da er svaret å kjempe frem rett til full lønnskompensasjon i permisjonstiden. I min egen bedrift var det nettopp en far som gikk foran og sikret både mødre og fedre den rettigheten. Jeg kjenner også flere menn som får inn dette i arbeidskontrakten sin når de begynner i ny jobb.

Høyrekvinnenes forslag blir ikke vedtatt i Høyre. Det ville være rart om partiet som kvoterte kvinnene inn i styrerommene nå skulle kvotere fedrene ut av hjemmet. Skal mor ut, må far hjem.

Selv om forslaget aldri blir noe av, har det støtte fra over halvparten av de 1000 spurte i en undersøkelse gjort for VG denne uken. Det viser at likestilling, som vi liker å tenke på som en norsk verdi, er under press.

«Min kamp»

Det minner oss om at kampen for likestilling bare så vidt har begynt. Når ettertiden skal forsøke å finne ut hvordan vi levde i 2010, er skjønnlitteraturen en egnet kilde.

Jeg kan ikke huske å ha lest noen beskrive den endrede mannsrollen så inn i detaljene som det Karl Ove Knausgård gjør i andre bok av sitt romanverk «Min Kamp». Den beklemte følelsen han får ved å delta på babyrytmikk. Det eneste han tenker på er å erobre kvinnen som leder seansen. Han føler ubehag ved det han ser på som feminiseringen av mannsrollen.

Samtidig beskriver han gjennom hele verket alle de huslige oppgavene han utfører med en selvfølgelighet som ikke var til stede i syttitallslitteraturen. For eksempel nytter det ikke å lese Anne Kath. Vestlys bøker om Aurora for dagens barn. Der gjøres det store poeng ut av at far kan følge barnet til helsestasjonen.

Selv om Knausgård misliker deler av sin farsrolle, konkluderer han med at når han først har valgt den, må han stå i den. Mange likestilte menn og kvinner gjør nettopp det. Forskning viser at ekteskapsbruddene er langt færre i likestilte familier enn familier med et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Mor og far trives bedre.

Derfor er høyrekvinnene på helt feil spor dersom det er familien de vil styrke. Fedre trenger ikke færre rettigheter, de trenger flere.

(Artikkelen sto på trykk i VG 22. januar)

Vurdert til: av 2011 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende