Flere måneder før jeg ble mor for første gang, allierte jeg meg med fastlegen min.

Dersom sykehuspersonalets mas om amming ble for tøfft, skulle jeg be dem ringe henne. Hun skulle gi dem beskjed om å la meg slippe.

 All informasjonen om amming og ammelege Gro Nylanders opphøyede posisjon hadde skremt vettet av meg. Så tungt følte jeg presset, at jeg var sikker på at jeg ikke kom til å bli hørt uten å ha en lege som alliert.

Mine antakelser viste seg å være riktige. Da barnet mitt var såkalt “født sulten”, og åpenbart trengte tillegg, tilbød helsepersonellet seg å la henne sutte på fingeren sin en time, slik at jeg skulle få tid til å produsere melk imens. Det skulle altså være bedre å la henne hylgråte av sult og bruke masse energi og krefter på å sutte på en lillefinger i stedet for å gi henne morsmelkerstatning?! Hormonene mine viste seg å gjøre jobben på vegne av fastlegen: Jeg eksploderte og sa at det ikke kom på tale, de fikk versågo å hente erstatning. Datteren min fikk en dose på størrelse med et eggeglass og sov godt i to timer. Og det skulle være farlig?

Siden har jeg alltid brukt morsmelkerstatning som et ekstra tilskudd, spesielt etter seks måneder,  for eksempel for at barnet skal  sove bedre om nettene.

Med den ammepropagandaen mødre er blitt møtt her til lands, er det ikke merkelig at det nå kommer et tilbakeslag. I dag tar professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund, til motmæle mot ammefanatikerne i en debattartikkel i VG.

Hans budskap er at forskere og leger må roe seg ned og få frem at forskningsmaterialet knyttet til ammingens fortreffelighet ikke er entydig.

Ulvund skriver om en norsk studie som tyder på at barn som ammes blir mer intelligente enn flaskebarn. Studien førte til store overskrifter i avisene. Resultatet er troverdig og støttes av utenlandske studer. Men, skriver Ulvund, “Hvis man ser litt nøyere på hva forskerne egentlig har funnet, viser den norske studien at barn som får brystmelk har litt høyere intelligens enn de som får flaske. Forskjellen er så liten at for barn som har fått morsmelkerstatning vil hverken barnet selv eller omgivelsene merke noe til dette.

Resultatet var imidlertid egnet til å å gjøre foreldre bekymret, fordi det ikke fremkom i pressen hvor liten forskjellen var”.

Tidligere har professor i anvendt klinisk forkning, Sven Magnus Carlsen, også kastet seg inn i debatten og uttalt at ammingens effekt på barns helse er overdrevet.

Jeg tror disse to kommer til å få massiv mostand, og oppleve forsøk på å bli tiet ihel. For hvis ikke amming er så viktig for barns helse, er mange av kvinners rettigheter i arbeidslivet under press.

For eksempel i diskusjonen om deling av foreldrepermisjon vil dette argumentet komme inn, selv om det også i dag er slik at de færreste ammer mer enn to ganger daglig etter at barnet er seks, sju måneder.

Det samme gjelder mødres rett til ammefri når de går tilbake på jobb. Jeg tror mange kvinner benytter seg av amming som unskyldning for å jobbe sekstimersdag en periode. Jeg unner dem det. Det er tøfft med nattevåk og amming. Men kanskje kunne litt økt bruk av morsmelkerstatning gi både bedre søvn for barnet og mer opplagte mødre når de vender tilbake til jobb.

Noe annet er nærheten ammingen skaper mellom mor og barn. Jeg ville aldri verden vært ammingen for uten, men ammehysteriet bør stanses. Dagens mødre er ikke så dumme at vi tror amming er det eneste

saliggjørende. Og vi kommer heller ikke til å slutte å amme, selv om forskerne blir noe mer nyanserte i sine råd.

Så dummer er vi ikke. Til tross for at de fleste av dagens mødre er flasket opp på morsmelkerstatning.

(Foto: VG)

Vurdert til: av 2119 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Jeg vil ikke ta på klær! skrek toåringen vår i dag tidlig og vrei seg i fanget mitt. Vi har akkurat vendt tilbake etter to måneder foreldrepermisjon og ferie på Gran Canaria. To måneder fri for ullklær, parkdress og snørr og i stedet fylt med sol, sand og vann. Og ikke minst mer enn nok tid til alle tre barna.

Spansk turistindustri har lagt merke til at norske og svenske familier ikke lenger kommer med to barn, men som regel med tre. I Spania går fødselstallene i motsatt retning. Folk på vår alder, der begge var i jobb, får ofte bare ett, kanskje to barn.

- Hvorfor får dere så mange barn i Skandinavia? spurte flere og vi forklarte om den norske  fødselspermisjonsordningen, barnehagene, kontantstøtte og barnetrygd.

De fleste mente det var for godt til å være sant.

Nordmenn derimot, i  alle fall de som er aktive på VGDebatt, ser derimot ut til å tro at foreldrepermisjon er en selvfølge.

Den meningen som oftest går igjen er at staten ikke har noe med hvordan hver enkelt familie innretter seg. Det er helt galt!

Så lenge det er staten som beviler pengene for at mor og far kan være hjemme med egne barn, har selvfølgelig staten rett til å bestemme hvordan pengene skal brukes.

Grunnen til at permisjone ble innført var nettopp for å øke likestillingen. Man ønsket flere kvinner ut i arbeidslivet også etter at de hadde fått barn.

Men permisjonen viste seg å føre til dobbeltarbeidende kvinner. De var full tids husmødre og full tids arbeidende.

Fortsatt sitter norske familier godt klistret fast til det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

Mens mor ofte jobber mindre etter å ha fått barn, begynner menn ofte å jobbe mer.

Årsaken er selvsagt økonomisk.

Ingen beslutninger tas i vakum. Menn tjener fortsatt mer enn kvinner, og da lønner det seg rett og slett ikke at mennene er hjemme i permisjon.

Skal vi oppnå likestilling må mannen hjem til barna.

Etter hvert som flere har kommet hjem, ser de også verdien av det. På flere norske arbeidsplasser, som min egen, har derfor menn gått i bresjen for å få full kompensasjon mellom statens maksimussatser og egen lønn når de tar ut pappaperm.

Disse mennene bør nå forsvare sine rettigheter.

Mitt tips er at mennene vinner over høyrekvinnene. Høyre er tross alt et familieparti og der er statistikken helt klar: I familier hvor fedre tar ut pappapermisjon blir det færre skilsmisser enn familier hvor far ikke er like deltakende i hjemmet.

Vurdert til: av 2214 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I vår oppdaget jeg en ny nabo.

Hun vinket og smilte, og snakket til meg som om vi alltid hadde vært naboer. Og det hadde vi jo. Men i de to årene vi har bodd her, har hun ligget i et mørkt rom med den nye folkesykdommen ME. Så så hun lyset, bokstavelig talt. Hun hadde lært seg ”The Lightning Process”.

Jeg hadde håpet at valgkampen skulle bli en slik opplysnede prosess. I stedet har den vært temmelig uengasjerende, måtte jeg forklare en forsamling svensker i Stockholm denne uken.

I mens deltok Vidar i diskusjonen rundt fødselsperm-bordet på den lokale kafeen.

- Hun var nyfrelst, kunne Vidar senere fortelle om en av mødrene. Han mener det

går en KrF-bølge gjennom nabolagets barselgrupper. En meget intens KrF-mor hadde dukket opp og misjonert med en kraft som hadde fått Hanne Nabintu Herlands hår til å blekne enda mer.

Mødrene kooooser seg med permisjonen ”sin”. Enkelte har ikke tenkt seg ut i jobb igjen med det første heller. Det er jo så behagelig å bli forsørget. De tenker ikke på ubehaget ved å stå nyskilt i femtiårene og innse at de kommer til å blir minstepensjonister.

Skulle virkeligheten treffe dem på den måten, kan de jo stemme Frp for høyere minstepensjon. I verdens rikeste land har vi krav på alt. Absolutt alt.

            - Hvorfor handler ikke valget i Norge om arbeidsledigheten? Ville en av mine svenske tilhørere vite.

            - Fordi vi ikke har noen, svarte jeg, og valgforsker Bernt Aardal nikket.

- Finanskrisen er avlyst i Norge. Vi ble intervjuet i tv-kanal etter tv-kanal, som om vi var en ny apeart de aldri før hadde sett. Nordmenn. Nordmenn med oljepenger.

Men et valg mellom høyresiden og venstresiden, det må da føre til sterkt engasjement? Mente svenskene.

- Tja. Egentlig ikke, svarte jeg. I begge alternativene er det ett parti som sier nei til oljeboring i nord, og i begge alternativene er det partier som vil ha skattelettelser og andre som ikke vil ha skattelettelser.

            Idet drosjen kjørte inn i den idylliske lille gatestubben vår samme ettermiddag, tenkte jeg at alle har godt av å se seg selv utenfra iblant.

Ikke hadde jeg lagt merke til at frukten på naboens trær var moden. Der kom ungene mine løpende. Så store de var blitt i sommer! Og der sto mannen min på kjøkkenet med pannekaker og bursdagskake. Så deilig å komme hjem. Det går vel bra uansett hvem som styrer dette landet.

-         Tone, på enden av gaten, sier hun skal stemme KrF fordi hun vil ”ha tilbake

permisjonen sin”. Hun vil ha tilbake de to ukene regjeringen tok fra fellespotten og ga til far, sa Vidar tydelig opprørt, mens han helte mer røre i pannen og minstemann pludret i vippestolen på kjøkkenbenken.

Da så jeg endelig lyset, jeg også.

Vurdert til: av 5907 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag legger jeg VGs nye debattsider foran meg på kjøkkenbordet. Som VGs debattredaktør (riktignok i fødselspermisjon) og eneste kvinnelige debattredaktør i en riksdekkende avis i Norge, er jeg glad for at vi har feminisme som første tema.

Jeg kjenner meg ikke igjen når redaktørene av boken “Glitterfitter” skriver om at de ikke er sinte. Jeg tror de blir sintere med åra, når de stanger i glasstaket på jobben og ikke minst når de får barn. Det er da glitterfitter fort kan bli bitterfitter.

Å lese boken deres, Glittefitter, gjorde meg uansett glad. For i motsetning til Råtekst og Matriark, som kom for snart ti år siden, er Glitterfitters tekster mer politiske. Råtekst og Matriark var langt på vei en del av et kollektivt individualistisk (hvis det går an å bruke et slikt utrykk) kvinnelig liberalistisk selvrealiseringsprosjekt. Glitterfittene skjønner at de trenger hverandre, og at ikke noe har kommet gratis.

Glitterfittene kaller Fittstim-jentene for sinte og nekter å være sinte. Eller er de bare redde for å være sinte? Sint er bra, mener jeg. Og Fittstim-jentene i Sverige var også mye mer preget av klassekamp enn feminismedebatten er i Norge. Men jeg tror vi også i Norge må innrømme at kvinnekamp er klassekamp. Kvinner har fortsatt de dårligst betalte jobbene.

Selv det å bli sint er viktig, står sinne ofte i veien for en god samtale. Derfor tror jeg det kan være lurt å legge aggresjonen til side. Jeg håper at det disse kvinnene skriver mot slutten av dagens kronikk, er det som blir lagt mest merke til: Det levde livet, og kjønnsurettferdigheten vi opplever der ute hver eneste dag. Det er det jeg mest av alt skulle ønske at vi kunne få til en samtale om på VGs debattsider.

Hvorfor er det i all hovedsak vi kvinner som tar ansvaret for at barna har nok klær i barnehagen, at de får være med venner hjem, at de deltar på fritidsaktiviteteter, at helgene fylles med vennetreff med barn, og som oftest dropper jobben for å være hjemme når barna er syke? Og hvorfor får vi rollen med å være hele familiens hukommelse hva gjelder gymbager, hvilken størrelse barna bruker og hva vi mangler i kjøleskapet? Når ringte du mannen din fra grønnsaksdisken og lurte om dere manglet tomat? Og hvorfor ler vi alltid kledelig av mennenes vitser og lager dette usynlige limet rundt middagsbordet, når menn sjelden tar det samme sosiale ansvaret? Og hvorfor reagerer besteforeldre på at gutter – som ska bli fedre - leker med dukker? Og hvorfor kaller barnehagene noen leker for gutteleker og andre for jenteleker? Jeg tror kjønnsrollemønsteret sitter bom fast for mange av oss fortsatt, spesielt etter at vi får barn. Det gjelder også for oss som tjener mer enn mannen vår. Det er ikke bare lønn som er avgjørende.

La oss begynne å snakke om det. Ikke sitte alene på hvert vårt kafebord rundt om i Norge.

Kjør debatt!

Vurdert til: av 6408 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

esmoen@vg.no

Vurdert til: av 6377 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

… er en kort test på at dette virker.

Vurdert til: av 6302 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende